I mai 2015 kom prof. John Ruggie og Tamaryn Nelson – begge fra Harvard Kennedy School – med en analyse av klagemekanismen (de nasjonale kontaktpunktene) etablert i OECDs retningslinjer. De ser på hvordan de nasjonale kontaktpunktene er blitt brukt i perioden 2000 – 2014, med særlig vekt på eventuelle endringer etter 2011. Da ble retningslinjene oppdatert i lys av FNs veiledende prinsipper om næringsliv og menneskerettigheter. Artikkelen avsluttes med anbefalinger om hvordan klagemekanismen kan styrkes. Les hele artikkelen her.
Vår korte oppsummering:
I følge OECDs database, har rundt 300 enkeltsaker blitt fremmet for OECDs nasjonale kontaktpunkt (NCPs) siden 2000. Artikkelen viser til at over en tredjedel omhandler arbeidstakerrettigheter, men at det har vært en økning i saker vedrørende miljø og menneskerettigheter. OECDs retningslinjer ble revidert i 2011 og et eget kapittel om respekt for menneskerettigheter ble tatt inn i. En gjennomgang fra 2012 – 2014 viser at 59 av 72 saker omfattet menneskerettighetsspørsmål. Videre har sakene omhandlet flere typer menneskerettighetsbrudd og flere typer selskaper/industrier enn tidligere. Eksempelvis har antall saker mot finansinstitusjoner og sikkerhetsselskaper økt etter 2011.
Analysen av saker etter 2011 viser også at de fleste av klagerne anfører at de innklagde selskapene har gjort mangelfulle aktsomhetsvurderinger med tanke på menneskerettigheter. Dette begrepet («human rights due diligence») var en annen viktig nyvinning som kom inn i retningslinjene i 2011. Vurderingene er ikke bare knyttet til selskapets egne aktiviteter, men også til adferd/unnlatelser av sine forretningsforbindelser, eks leverandører og underleverandører. I tillegg er «due diligence» kravet tatt inn i kap. 2 «General Policies» i OECDs retningslinjer med henvisning til at gjelder også for de fleste øvrige kapitlene i retningslinjene, eks miljøet, arbeidstakerrettigheter, korrupsjon. Artikkelen viser til flere saker hvor nasjonale kontaktpunkt har vurdert hva som ligger i kravet til «due diligence», bl.a. UK NCPs sak vedr. Formula One Grand Prix og POSCO-sakene fremmet for kontaktpunktene i Nederland (APG) og Norge (NBIM).
Avslutningsvis fremhever forfatterne at det er store forskjeller mellom de nasjonale kontaktpunktene, herunder at 14 av dem aldri har mottatt en enkeltsak og mange har kun mottatt én. Ruggie og Nelson mener det skyldes at de kontaktpunktene er usynlige eller uimottakelig for potensielle klagere og at OECD-systemet, inkludert medlemslandene, bør se nærmere på dette. Artikkelen viser imidlertid også til at noen land går foran med nye måter å støtte opp under avgjørelsene tatt i kontaktpunktsystemet. De trekker frem Canadas strategi for bedrifters samfunnsansvar fra 2014 som åpner for tilbakeholdelse av offentlig støtte (eks eksportkreditt) dersom et selskap nekter å samarbeide med det kanadiske kontaktpunktet. Denne muligheten er allerede blitt anvendt i en konkret enkeltsak vedr. gruveaktivitetene til det kanadiske selskapet China Gold i Tibet. Forfatterne viser imidlertid at det dessverre ikke er enighet i OECDs eksportkredittgruppe om å inkludere «human rights due diligence» i OECDs «Common Approaches» for eksportkredittinstitusjoner. Artikkelforfatterne viser til at OECDs retningslinjer og kontaktpunktene er noe OECD-landene har sluttet seg til og forpliktet seg til å støtte opp under, men det er tydelig at til tross for noen inspirerende tiltak, så er det skuffende mye som gjenstår på dette området.