Flere kjenner OECDs retningslinjer, nå må de også praktiseres

Norske bedrifter har økt kjennskap til OECDs retningslinjer viser Kontaktpunktets ferske næringslivsundersøkelse, men implementeringen er fortsatt mangelfull.

Positive endringer fra tidligere undersøkelser

Et sentralt funn er at kjennskapen til viktige rammeverk har økt. Blant bedrifter med aktivitet utenfor Norge har 51 prosent kjennskap til OECDs retningslinjer, opp fra 35 prosent i 2023 og 39 prosent i 2019. Kjennskapen til OECDs veileder for aktsomhetsvurderinger har økt til 34 prosent, fra 18 prosent i 2023 og 22 prosent i 2019. Også kjennskapen til åpenhetsloven har økt betydelig.

Økt kunnskap om retningslinjer og regelverk ser ut til å ha ført til høyere grad av forpliktelser. Undersøkelsen viser økt formalisering av arbeidet med ansvarlig næringsliv: 26 prosent av bedriftene, 37 prosent blant de med utenlandsvirksomhet, har forpliktet seg til å følge OECDs retningslinjer. Det er en økning fra 2023 og signifikant høyere enn i 2019.

Dette samsvarer med OECDs kartlegging hvor 36 prosent av selskapene har en helhetlig forpliktelse som dekker både sosiale forhold, klima og antikorrupsjon. Nesten dobbelt så mange, 69 prosent, har offentlige forpliktelser knyttet til minst ett tema innen ansvarlig næringsliv.

I Kontaktpunktets undersøkelse ser vi samtidig at risikokartlegging av sosiale forhold og miljø og klima har gått noe ned. Det samme har bedriftenes uttalte behov for mer veiledning om risikokartlegging.

Åpenhetsloven er blitt bedre kjent

Et av de tydeligste funnene i rapporten er at åpenhetsloven er blitt vesentlig bedre kjent i norsk næringsliv, og flere har god kjennskap til den. Tre av fire bedrifter oppgir at de kjenner til loven, en klar økning fra rundt halvparten i 2023. Blant bedrifter med aktivitet utenfor Norge kjenner åtte av ti til loven. Ni av ti av de som kjenner til OECDs retningslinjer og Kontaktpunktet kjenner også til loven.

Blant dem som kjenner til åpenhetsloven, sier 28 prosent at de kjenner loven godt, opp fra 19 prosent i 2023, mens 44 prosent har satt seg litt inn i den. Over halvparten av bedriftene som kjenner loven, 55 prosent, oppgir at de er omfattet av den. Kun sju prosent av disse vet at Forbrukertilsynet fører tilsyn med loven.

23 prosent av bedriftene som er omfattet av loven, har mottatt informasjonskrav. Dette er vanligere blant virksomheter med utenlandsaktivitet, der 37 prosent har mottatt slike krav, mot 17 prosent blant øvrige bedrifter. En informant sier dette om denne delen av loven:

– Tenker at det er veldig bra. Kan jo selvfølgelig ta litt av, hvis det kommer veldig mange sånne krav – men da må man bare ha gode systemer for å ha det tilgjengelig. Man bør jo ikke ha noe å skjule.

Regulering viktigste driver

I de fleste intervjuene er det lovkrav og reguleringer fra myndigheter som peker seg ut som de viktigste driverne for bedriftens arbeid med ansvarlig næringsliv. Flere trekker også fram at det er viktig for de som jobber der – både ledere og ansatte – at bedriften oppfører seg anstendig. En informant sier det slik:

– Selvfølgelig er krav og forventninger absolutt sterkeste driver. For eksempel innenfor miljøområdet, settes det rensekrav, må man bygge renseanlegg. Så enkelt er det. (…) Også forventninger fra egne ansatte – viktig at man fremstår som en seriøs bedrift som tar bærekraft på alvor. Men forventninger fra myndigheter og lovkrav er det aller mest effektive. Det er det som gjør at det går fort.

Bedrifter som både har kjennskap til loven og er omfattet av loven ble spurt om hva de finner utfordrende med loven. Det meste vanlige svaret er at respondentene ikke opplever utfordringer eller at de er usikre. Utfordringer som blir trukket fram av andre respondenter er oversikt og kontroll over leverandør- og produksjonskjeder, rapportering og tidsbruk/kapasitet.

Informantene i den kvalitative undersøkelsen finner i hovedsak loven uproblematisk:

– Ikke vært problematisk for oss i det hele tatt. Samfunnsmessig bra at vi har det. Gir innsikt i et krevende tema.

– Dette er kjempenyttig for vår bransje. (…) En som kjøper inn ferdig produserte plagg har jo mye mindre kontroll med hvilke fabrikker og leverandører som brukes. (…) Og da er det veldig viktig at åpenhetsloven sier at du skal ha kontroll. Kjempebra – fantastisk.

Men en av informantene mener loven ikke har noe for seg:

– Synes det er tull, rett og slett. Det blir for mye. Vi har jo så mye annet som vi dokumenterer ovenfor kundene allerede, som går på det samme.

Risikokartlegging fortsatt hovedsakelig i egen virksomhet

Økt kjennskap og forpliktelse til Retningslinjene har ikke i større grad blitt omsatt i praksis. Resultatene på dette området er uendret fra forrige undersøkelse.

52 prosent av bedriftene oppgir at de har kartlagt risiko for negativ påvirkning på mennesker, samfunn og miljø i egen virksomhet, leverandørkjede eller andre forretningsforbindelser. Av denne halvparten har 94 prosent kartlagt egen virksomhet mens 37 prosent har kartlagt risiko i leverandørkjeden. 81 prosent svarer at de har iverksatt tiltak² for å stanse, forebygge eller begrense negative konsekvenser.

Når det gjelder hvilke områder som dekkes av risikokartleggingen har bedriftene oppgitt følgende (i prosent):

	2026	2023
Arbeidstakerrettigheter	53	64
Klima- og miljørisiko	39	62
Menneskerettigheter	9	26
Korrupsjon	9	21
Andre kartlegginger	61	31

Det er en tydelig nedgang i kartlegging av klima- og miljørisiko, og det samme gjelder for menneskerettigheter og korrupsjon. Andre kartlegginger er doblet siden 2023. Her oppgir bedriftene særlig økonomi, leverandørforhold og sikkerhet. 48 prosent har kartlagt risiko for lokalsamfunn berørt av virksomheten. Andelen for sistnevnte er høyere blant bedrifter innen jordbruk, skogbruk og fiske enn i øvrige bransjer. Samtidig med en nedgang i kartlegging av sosiale forhold og miljø- og klimaforhold, har også færre oppgitt behov for mer kunnskap for å kartlegge risiko. Andelen i 2026 er 31 prosent, ned fra 39 prosent i 2023.

Funnene samsvarer med rapporten fra OECD, der selskaper langt oftere rapporterer om policyer og styringssystemer (45 prosent) enn om faktisk identifisering, oppfølging og rapportering av risiko og påvirkning (25 prosent). Halvparten av selskapene bruker miljø- eller sosiale kriterier ved valg av leverandører, men færre enn 20 prosent vurderer faktisk leverandørrisiko på disse områdene, og bare sju prosent integrerer sosiale krav i innkjøpspraksis.

De kvalitative intervjuene i Kontaktpunktets undersøkelse viser at arbeidet med leverandørkjeden kan være krevende. En informant sier:

– [Det er] uklart hvor mye tid og ressurser vi skal bruke på underleverandørers underleverandører. Vi har jo nettopp begynt med dette, og vi kommer ikke fram til et ordentlig krav. Vi kan vurdere leverandørs leverandør, men jeg kan ikke sitte i to måneder og finne ut av neste ledd. 

Samtidig viser intervjuene at risikokartlegging kan føre til konkrete forbedringer:

– I Kina [har de] stilt krav til leverandører etter vurderinger, og da har de faktisk tatt tak på byggeplassene, og bygd stillas, og begynt å bruke hjelm.

Noen interessenter er mer interessante enn andre?

Interessentdialog er utbredt, men varierer med hensyn til de ulike interessentgruppene. 81 prosent av bedriftene oppgir at de har dialog med interessenter, tilsvarende nivået i 2023.

Blant bedriftene som har interessentdialog er dette fordelt slik mellom de ulike gruppene (i prosent):

Investorer og kunder	48
Representanter for lokalsamfunn	38
Arbeidere i leverandørkjeden	34
Bransje- og handelssammenslutninger	10
Egne ansatte	9
Sivilsamfunn	8
Fagforeninger	2
Urfolk	2
Andre	17

Det er overraskende få som oppgir dialog med fagforeninger. Andelen er imidlertid betydelig større blant de største bedriftene, uavhengig om man måler størrelse etter antall ansatte eller omsetning.

Sammenlignet med OECDs globale funn fremstår dette som et område der norske bedrifter oftere er i dialog med sine interessenter, men det er viktig å skille mellom generell interessentkontakt og meningsfull involvering av berørte grupper. Globalt rapporterer bare åtte prosent av selskapene at de gjennomfører dialog med interessenter om menneskerettighetsspørsmål.

De kvalitative intervjuene viser at interessentdialog kan gi virksomhetene verdifull innsikt, men også kan være krevende. En informant sier:

– Moro med interessentdialog! Alle burde ha interessentdialoger, internt og eksternt. Internt fordi det hjelper selskapet til å knytte personer og oppgaver mer sammen. [..] Og eksterne, i hvert fall! [..] det som er så viktig med å snakke med mange forskjellige interessenter er at man får så mange ulike svar.

En informant understreker styrken ved “interessehåndtering lokalt”: 

– Da får man jo mer fagkunnskap i hver enkelt sak. De som jobber med ‘samfunnskontakt’, blir nok flinke til å holde presentasjoner, men det er en styrke å ha med seg de som kan mest av saken.

Samme informant peker på utfordringen med å nå dem som er mest kritiske:

– De vi møter mest, er de som gjerne heier på oss. De som ikke liker oppdrett, gidder ikke komme på møtene. Det er jo synd, det er vanskelig å komme i dialog med de som er mot oppdrett.

Gjenoppretting gjennomføres i liten grad

43 prosent av bedriftene oppgir at de har forpliktet seg til å gjenopprette skade på mennesker, samfunn og/eller miljø, mot 36 prosent i 2023 og 2019, men i løpet av de siste fem årene har kun 27 prosent gjort tiltak for å gjenopprette skade.  

51 prosent oppgir at de har en egen varslingskanal eller klageordning knyttet til ansvarlig næringsliv. Blant disse oppgir 35 prosent at ordningen har vært brukt de siste fem årene. 36 prosent oppgir at ansatte hos bedriftens viktigste leverandører har tilgang til en varslingskanal eller klageordning knyttet til ansvarlig næringsliv.

OECDs globale kartlegging viser at gjenoppretting også internasjonalt er et svakt punkt i selskapene: Omtrent 20 prosent rapporterer om forebygging, begrensning og gjenoppretting av skadevirkninger, 17 prosent har formelle klagemekanismer for menneskerettigheter. Kun ti prosent forplikter seg til å gi oppreisning eller gjenoppretting til personer som rammes av negative konsekvenser.

En informant beskriver avstanden mellom formelle øvelser og reell implementering, basert på tidligere erfaring som revisor, slik:

– I de bedriftene jeg har vært ute hos, [har aktsomhetsvurderinger] vært en skrivebordsøvelse, vil jeg si. Men at den ikke har blitt fullt implementert – at de ikke har forstått poenget – det tror jeg vil komme etter hvert.

De som kjenner til Kontaktpunktet, jobber mer med ansvarlig næringsliv

Elleve prosent av bedriftene har benyttet seg av Kontaktpunktets kurs og de som har kjennskap til Kontaktpunktet scorer ofte høyere på arbeid med ansvarlig næringsliv. Ti prosent svarte at de kjenner til Kontaktpunktet, men de har liten oversikt over hva Kontaktpunktet gjør. Det er på samme nivå som i forrige undersøkelse.

Veien videre

Samlet viser rapporten at ansvarlig næringsliv er blitt mer synlig og bedre kjent i norsk næringsliv. De mest positive endringene gjelder økt kjennskap til OECDs retningslinjer, OECDs veileder for aktsomhetsvurderinger og åpenhetsloven, samt mer formalisering gjennom retningslinjer, styringssystemer og egne ansatte med ansvar for bærekraft.

Samtidig viser rapporten, i likhet med OECD Responsible Business Outlook 2026, at utfordringen ikke lenger først og fremst handler om å få selskaper til å vedta retningslinjer og systemer, men om å omsette disse i praksis, også utover egen virksomhet.